HELT PÅ KANTEN...

Det e mange ting som kan være på kanten, men i det hær tilfellet e det snakk om livet mitt.
Livet mitt føles litt som det hær: eg har akkurat kommet i 90 km/h ned Holmenkollen-bakken (hoppbakken), har store ski på fotan, kjennes ut som eg aldri kommer til å klare hoppet, skidressen e et nummer for liten og eg har akkurat tatt sats.. et skikkeli stort sats som eg selvfølgelig ikke lengere kan angre på, for no det e for seint..

Hoppbakken e liksom valget eg har tatt i mitt liv. Akkurat no dreier det seg om at eg har starta min tid som lærling på ambulansen i Nordreisa for tre mnd sia. Et kanskje litt utradisjonellt valg med tanke på at eg har jobba i ambulansen lenge. Men, uansett så har eg tatt valget, og har bestemt meg at det skal eg gjennomføre. Den hær sammenligninga kan eg liksom trekke litt fram på de fleste valgan som eg har tatt, mange ganga veit man ikke heilt om man klare å gjennomføre det heilskinna, men man vil liksom prøve. Eg har prøvd,eg har kasta meg ut i det og vips... før eg viste ordet av det hadde eg tatt et kjempe sats som kan forandre livet mitt i mange retninge.

Satse ja... I de fleste spille-sammenhengan er premien etter kor mye du satse. Sånn har eg funnet ut gjelder her også. Man må satse stort for å klare målan sine. De som satse lite kan heller ikke ha de store forventningan til suksess. De som bare følge strømmen, som lar andre bære seg fram, ja til og med lure seg fram, dæm blir som regel diskvalifisert. Men satse du skikkelig, så helt og ærlig, ja da kan "premien" bli så stor som du kanskje i utgangspunktet ikke hadde våga å tenkt. Eg føle litt no at eg har tatt et sånnt kjempesats. Eg har ikke peiling kor eg ende, men eg har iværtfall gjort mitt ytterste for at eg skal oppnå et godt resultat når eg lande i hoppbakken. Når eg sir 90 km/h, så meine eg å ha hørt at det e det farta e på hoppkanten. I mine øra syns eg det e veldig fort, og derfor skreiv eg det. No sitt eg hær og e plutseli blitt lærling.. Eg kan ikke heilt tenke meg til fortsettelsen, men eg syns fremdeles eg har gjort et viktig valg for livet mitt framover.

Eg skal virkelig gjøre alt eg kan for at eg består på fagprøven, for at pasientan mine har det godt, for at veiledern min blir fornøyd og ikke minst at eg kan se tilbake på lærlingtida min om en stund og være stolt av meg sjøl.
Så får eg da inderlig håpe at eg lande i hoppbakken på beinan trygt og stødig :)